Vel, jeg må jo inrømme at jeg har mine kvaler. Jeg ser for meg tenåringen brekke nesen på første trening. Så jeg har sagt nei ... en liten stund ...
Men, nå har den dag kommet at nei har blitt til ... ok, da ...
Veien dit har egentlig vært lang og kronglete. Den har faktisk tatt mange år. Det går sikkert fint og det er sikkert mange flere gode argumenter for enn mot. Jeg må også medgi at jeg lider at en grufull steriotypisk oppfattning av det hele og det enda til at resten av familien trener Tae kwon Do. Men, veien var laaang og kronglete...da også...
Den eldste tenåringen som nå er 17 år startet med Tae kwon Do da han var 13. Det var noe han hadde hatt lyst til lenge, men mor syntes at en burde prøve seg på en mer ... fredelig?... idrett først. Fotball, ble til seiling, ble til stuping, ble til bordtennis, ble til turning...
Så kom minstegutt 10 år med sine dådyrøyne. Han kunne fortelle at en venn skulle begynne på Tae Kwon Do, og om ikke han også kunne få lov. Far i huset som har trent Tae kwon Do for 15 år siden stod også med sine dådyrøyne og mente bestemt at dette ville være bra for ti-åringen som hadde kjent på kroppen, på tross av at han elsket fotball, hvor nådeløst det kan være å være del av et lag....
Så da første trening var over kom far og sønn hjem, hvorpå far hadde tårer i øynene over hvor fantastisk dette var. Han skulle starte han også!
Så hvilken naturlov trer inn, når den eldste ikke får lov, mens neste man i troppen kun trenger spørre en gang? Jeg vet ikke. Jeg er kun et resultat av evolusjonen, selv om jeg stritter i mot. Hvorpå 17-åringen som på den tiden som sagt var 13, påpeker nettopp dette poenget. Hvordan løser man noe slikt? Jo, man sier at "du kan jo begynne nå". Og i manko av en klassekamerat ... og noe bedre ... hvem måtte starte ... selveste .... mor. Så der stod jeg da, i hvit drakt, med hvitt belte....
Skjebnens ironi vil selvfølgelig ha det til at 10-åringen sluttet, mens 13-åringen holder på fremdeles. Det leder oss til kickboxingen.
For 10-åringen sluttet ikke med fotball, på tross at det nådeløse systemet en lagidrett er. Han holdt på med dette i to år til. Men, da var det slutt! Nå hadde han i løpet av en italiatur lagt sin elsk på ping pong, eller såkalt bordtennis. Men etter nesten ett år med bordtennis har nå interessen avtatt. La meg si det slik. Bordtennis er faktisk ganske spennende, og det er en veldig hyggelig foreldresport. Du sitter på en benk og slapper av. Men, det er egentlig ganske krevende for synet. Ballen går ganske så fort og den går frem og tilbake, frem og tilbake, frem og tilbake...
Det er visstnok gøy å spille bordtennis, men ikke like gøy å trene bordtennis. Det er rett og slet for lite variasjon. Så, etter at bordtennisen har dabbet av, har den nåværende 13-åringen funnet ut at livet kan godt bestå av kun TV, datamaskiner og playstation. Der sitter man svært godt. Så godt at man glemmer tid og sted, mat og drikke. Dette går jo ikke an! Så da fikk han jo spørsmålet. Hva ville han begynne på i steden for bordtennis, hvorpå han raskt svarte at det var kickboxing han ville begynne på. Er dette noe lureri? Er det fordi han vet at det er noe mor har hardt for å svelge? Så mor har listet opp alle de fredelige sportene som hun kommer på: Badmington, basket, løping, orientering, ....eh .....
Ok, da....
Første time er nå gjennomført, uten brukket nese, men med kraftig gangsperre i armene.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar